Tenk deg at dine forfedre for mange tusen år siden, sitter ved et bål og gnager kjøttet av bein, slik vi gjør når vi spiser kyllingvinger. De kaster restene av kjøttet i buskene. En ulv ser det og vil gjerne ha det beinet for å gnage av det som er igjen av kjøtt. Men de fleste ulver er for redde for å komme for nærme menneskene som sitter rundt bålet. Frykten deres kommer av høye mengder stresshormoner i kroppen deres. Det handler om overlevelse. Det å komme for nærme mennesker, kan være livsfarlig.
 |  |
| Noen få ulver har lavere mengder med stresshormon i kroppen som følge av naturlig variasjon. Dette gjør dem mindre redd for mennesker. En ulv med mindre frykt enn de andre, våger seg bort for å spise restene av kjøttet menneskene kastet i buskene. Denne ulven har oppdaget det en gren av hans forfedre fant ut av for rundt 15.000 år siden - nemlig en perfekt overlevelsesstrategi; “domestiseringen av mennesker”. La menneskene ta seg av jakten. Om du ikke truer menneskene - lar de deg spise restene de kaster fra seg. Du spiser oftere, du får flere unger - og ungene dine arver din disposisjon for lavere mengder stresshormon.
|  |
Denne seleksjonen for tamhet blir forsterket for hver generasjon; helt til denne grenen med ulver utvikler seg til å bli hunder. Dette kan man kanskje kalle for “overlvelse av den vennligste"? Nå som den gang, var dette en grei ordning for menneskene også. Disse hundene var ikke bare søppelplukkere, de var også sikkerhetsvakter.
 |  |
Samtidig som dette artsvennskapet utviklet seg over tid, endret også hundens utseende seg. Søthet ble en fordel i seleksjonen. Jo søtere du var som hund, desto større sjanse hadde du for å leve godt og videreføre dine gener til neste generasjon. Det som begynte med en fordelaktig allianse, ble et dypere vennskap med tid. I dag kaller vi hunden for vår beste venn.
 |  |
Hentet fra vitenskapsmann Neil Degrasse Tyson i TV-serien Cosmos. Oversatt og skrevet av Marianne Borg-Stoveland - varamedlem i styret DBK.
