Kontorsjefen uke 26 - Farvel til den kjære julegaven
Skrevet av Arnfrid Robstad 28-06-2011
For tre dager siden var Julegaven igjen på besøk, han og jenta vår ble gode venner. Julegaven var en mild og saktmodig sjel som dessverre aldri fikk helt tillit til mennesker. Etter alle de årene jeg matet han, kunne jeg til slutt så vidt klappe han på kinnet.
Nekrolog: Vår nabo, Laila, var den han var tryggest på. Hun lot han velge mellom flere retter, og ga han lunken kaffefløte hver gang han kom til henne. Hun forsøkte alt for å få han inn i huset. Hun satt med dørene oppe midt på vinteren, og da våget han seg inn i ytterganga og ga seg til der noen timer dersom hun ikke gjorde tegn til å lukke døra. Han fikk panikk dersom han trodde han ble lukket inne.
I fjor sommer krøp han opp på trappa til Laila og ble liggende der. Han var skadet i et ben. Laila er dårlig til bens, så jeg forsøkte å få tak i han. Hver gang jeg var på en halv meters avstand, kreket han seg unna. Til slutt forsvant han i en røys. Merkelig nok kom han seg, og overlevde vinteren selv om han slet fælt i snøen. Det var vondt å se på han.
I vinter dukket han opp med begge kinnene fullstendig opprevne, de så ut som kjøttkaker. Utrolig hva den katten har overlevd og gått gjennom. Vi har alle syntes veldig synd på han.
I går kveld slepte han seg igjen opp trappa til Laila. Hun fikk lokket han inn i ytterganga, og satt der med han det meste av natten. På morgenkvisten slepte han seg ut, og Laila forsøkte i timevis å få han inn i et bur. Til slutt måtte jeg forsøke å få tak i han. Akkurat som sist sommer, krekte han seg bort når jeg kom for nær, men han forsto tydeligvis at nå var det slutt, for plutselig la han seg bare stille ned. Jeg klappet han for første gang, og løftet han inn i et bur.
Vi var hos veterinæren sammen med han til han var død. Vi sjekket munnen hans. Tre av hjørnetennene var brukket helt nede ved tannkjøttet. Det er veldig trist å tenke på hva slags liv han har hatt, og at det er mange som han. Nå slipper i hvert fall Julegaven mer smerte.
Skrevet av Arnfrid Robstad 28-06-2011
For tre dager siden var Julegaven igjen på besøk, han og jenta vår ble gode venner. Julegaven var en mild og saktmodig sjel som dessverre aldri fikk helt tillit til mennesker. Etter alle de årene jeg matet han, kunne jeg til slutt så vidt klappe han på kinnet.
Nekrolog: Vår nabo, Laila, var den han var tryggest på. Hun lot han velge mellom flere retter, og ga han lunken kaffefløte hver gang han kom til henne. Hun forsøkte alt for å få han inn i huset. Hun satt med dørene oppe midt på vinteren, og da våget han seg inn i ytterganga og ga seg til der noen timer dersom hun ikke gjorde tegn til å lukke døra. Han fikk panikk dersom han trodde han ble lukket inne.
I fjor sommer krøp han opp på trappa til Laila og ble liggende der. Han var skadet i et ben. Laila er dårlig til bens, så jeg forsøkte å få tak i han. Hver gang jeg var på en halv meters avstand, kreket han seg unna. Til slutt forsvant han i en røys. Merkelig nok kom han seg, og overlevde vinteren selv om han slet fælt i snøen. Det var vondt å se på han.
I vinter dukket han opp med begge kinnene fullstendig opprevne, de så ut som kjøttkaker. Utrolig hva den katten har overlevd og gått gjennom. Vi har alle syntes veldig synd på han.
I går kveld slepte han seg igjen opp trappa til Laila. Hun fikk lokket han inn i ytterganga, og satt der med han det meste av natten. På morgenkvisten slepte han seg ut, og Laila forsøkte i timevis å få han inn i et bur. Til slutt måtte jeg forsøke å få tak i han. Akkurat som sist sommer, krekte han seg bort når jeg kom for nær, men han forsto tydeligvis at nå var det slutt, for plutselig la han seg bare stille ned. Jeg klappet han for første gang, og løftet han inn i et bur.
Vi var hos veterinæren sammen med han til han var død. Vi sjekket munnen hans. Tre av hjørnetennene var brukket helt nede ved tannkjøttet. Det er veldig trist å tenke på hva slags liv han har hatt, og at det er mange som han. Nå slipper i hvert fall Julegaven mer smerte.
